Tigertimen

De siste tallene viser at det bare er 1.411 tigrer igjen i India, men det er fortsatt gode muligheter til å se de vakre dyrene i landets mange tigerreservater. Foto: Erik R. Selmer
Indias tigerstamme står igjen i fare for å bli utryddet. Men fremdeles er det gode muligheter for å jakte på dem – med kamera.

Erik R. Selmer 23. oktober 2008 15:53
Hanntigeren er bare fire-fem meter unna elefanten jeg sitter på. Villdyret gir fra seg en sint, snerrende strupelyd, som om den vil si «hit, men ikke lenger». Så snur den brått og glir bort i det meterhøye tørre gresset.

Det er første gang jeg får glimtet av dette legendariske, vakre, kraftige og sjeldne dyret. Et uforglemmelig øyeblikk. Men etter hvert skal det bli flere av dem. Det tar bare 25 minutter før mahout Isfam og elefanten Parvan Pasi finner den neste tigeren luskende i gresset. Denne gangen er det en hunntiger vi sporer opp mellom to elveløp i Corbett nasjonalpark, som ligger ved foten av Himalaya drøye 20 mil nordøst for Delhi.

Tigerinnen er heller ikke særlig fornøyd over å bli forstyrret, og forsvinner fort ut av syne i sin flotte vinterpels, som får en egen glød i den tidlige kveldssola.

Nesten utryddet
Rundt 1900-tallet anslår man at det fantes mellom 30.000 og 40.000 tigre i India. Men ingenting var gjevere enn å jakte på ville dyr og fugler. Da kong George V besøkte India i 1911, skjøt kongen egenhendig åtte tigere i et jaktlag som på ti dager tok livet av 39 tigere. Da prins Philip i 1960 ble det siste medlemmet av den britiske kongefamilien som felte en tiger, var det færre enn 3.000 dyr igjen.

Det var ikke bare aristokrater som hadde skylden. Krypskyttere tok over der aristokratiske jegere slapp, og skogene der tigrene holdt til ble stadig mindre. Datidens turoperatører arrangerte pakketurer der de nærmest garanterte jaktutbytte. Det vakre, myteomspunne dyret sto derfor lenge i fare for å bli utryddet. Men heldigvis satte India på bremsene i tide. I 1969 ble tigeren erklært for utrydningstruet, og året etter ble all jakt på dyret forbudt. I 1973 startet Project Tiger for å redde det stolte dyret. Året før hadde en telling vist at det bare var 1.827 tigere igjen på det indiske subkontinentet. I 1989 var tallet kommet opp i 4.334 i Indias 23 tigerreservater.

Ny nedgang
Nå lyser varsellampa på nytt. Bestanden har falt drastisk de siste fem årene. Krypskyttere har igjen vært på farten, bedre teknisk utstyrt enn noensinne. Urbanisering og utviklingsprosjekter begrenser levemulighetene for ville dyr. Fra 2002 til februar i år, da indiske myndigheter offentliggjorde de siste tellingene, hadde antall tigere gått ned fra 3.642 til 1.411. Men det er fortsatt håp, mener Rajesh Gopal fra Project Tiger, bare vaktene blir flere og bedre utstyrt. Og bare man kan få stanset kineserne fra å kjøpe kroppsdeler og skinn fra ulovlig felte dyr.

Ingen menneskeeter
Tigeren har ikke noe godt ry på seg. For asiatene er den ikke bare et farlig rovdyr, den er ondskapen selv, et djevelsk monster som dreper både mennesker og dyr i et lynraskt sprang. Mange indere frykter derfor tigeren, men bare unntaksvis angriper den mennesker. Mennesker er ikke et naturlig bytte for tigere, skrev Jim Corbett – mannen Corbett Park er oppkalt etter – i sin kjente bok «Man-Eaters of Kumaon». Corbett jaktet på menneskeetende tigere og leoparder i disse områdene av India fra 1907 til 1930. Det er bare når evnen til å jakte er blitt kraftig redusert av sår, ødelagte tenner, nedslitte klør eller høy alder at de blir tvunget til å spise menneskekjøtt for å overleve, understreker han. Slik var det med den berømte «menneskeeteren fra Champawat», som hadde 434 menneskeliv på samvittigheten.

Tiger i veikanten
Men slett ikke alle indere er redde for tigre. Ved en av de mange veiene som snor seg gjennom Bandhavgarh-reservatet, kommer vi plutselig over hunntigeren Jurmani. Hun ligger 20 meter fra veien, delvis skjult bak en trestamme. På morgenen har hun drept en rød- og hvitspraglete hjort. Nå har hun vært ved et vannhull og drukket, og tar seg en ettermiddagshvil fullstendig uberørt av alle jeepene og menneskene som har samlet seg rundt henne for å se. Men det er tigerne her blitt vant til.

Plutselig dukker et tjuetall reservatarbeidere opp på veien, på vei hjem etter dagens arbeid til fots. Det blir røre blant oss turister, som forsøker å advare dem om faren som truer. Men arbeiderne fortsetter ufortrødent videre, med bare noen jeeper mellom seg og tigeren. Jurmani bare løfter på hodet for å se hva alt oppstyret dreier seg om, før hun legger seg ned igjen for å fortsette hvilen. Hun har fått sin mat for dagen, og menneskene interesserer henne lite. Et kvarters tid senere reiser hun seg dovent, før hun langsomt går gjennom skogen og krysser skogsveien i en vel 30 meters glipe som sjåførene har latt være mellom jeepene. Sjåførene visste godt hvilken vei hun ville ta: Tilbake til resten av byttet fra i morges.

Lille pusekatt
I Bandhavgarh-reservatet er vi så heldige at vi kommer over fire tigere på én gang, en mor og tre årsgamle unger. Vi er helt alene når vi plutselig får øye på de fire i skogen like ved en av skogsveiene. Helt uforstyrret kommer de gående, først mora, så ungene på rekke og rad. En av dem reiser seg på bakbeina og kvesser klørne mot en trestamme, før de går ut på veien litt bortenfor oss. Moren gjør fra seg uten blygsel, før de alle fire forsvinner ut i skogen igjen. Neste dag ser vi dem igjen, inne i den tette skogen, oppe fra elefantens trygge rygg. De leker og drikker vann fra et lite oppkomme.

Bandhavgarh-reservatet er en riktig perle, og mahoutene (elefantguttene) gjør en stor innsats for at vi skal få maksimalt utbytte når en tiger først er lokalisert. Min mahout driver elefanten sin ned en bratt skråning slik at vi blir stående rett overfor en tiger som holder på med dagens kattevask bare noen meter unna. Vi er nesten på høyde med hverandre og titter hverandre rett inn i øynene. En riktig vennlig pusekatt, tenker jeg. Og føler en enorm lyst til å stryke den over hodet.